↧
Norsk sommer, uredigert…
↧
Har du hørt historien om de tre små fisk…?
Har du hørt historien om de tre små fisk,
som endte sine dager i en fiskehandlerdisk?
Og de svømte og de svømte og de svømte rundt,
for deres mor hadde sagt at svømming var sunt.
Ann, a k a Pinneguri, lagde et mønster til et Fisketeppe, og jeg heklet det for henne. Og sånn ble det:
Heklet i Shetland Soft fra Malsen og Mor, i sju ulike farger, med heklenål nr 3. Teppet er ca 70 x 90 cm og det er vel vognteppe-størrelse omtrent. Det veier ca 250 gram, men det går med en del mer garn - det blir jo en del svinn i trådender her. Det består av 18 x 24 = 432 lapper. Lappene er sydd sammen.
Jeg er jo ikke verdens raskeste hekler akkurat, og bruker gjerne en seks-sju år på teppene mine. Men dette gjorde jeg unna på ca tre måneder. Likevel syns jeg det var drøyt, og ikke noe for den utålmodige. Men fint ble det! Shetland Soft er lett og luftig og passer utmerket til babytepper. Hadde sikkert også vært utmerket som helseteppe i kvadratisk versjon - et stødig og godt alternativ til f eks Nøstebarns rilleteppe, som jeg syns er litt lealaust.
Vil man ha et større teppe, kan man jo slenge på en ekstra omgang på bestemorrutene. Teppet er heklet med to runder på bestemorruta - sånn som til venstre. Men du kan jo gjerne ta tre - sånn som til høyre.
Et fint teppe må ha en fin og stødig kant. Denne er nesten usynlig - først en rad med tre-stavs-grupper etter en tutorial som jeg fant her, deretter en runde med halvstaver. Teppet ble flatt som en pannekake, slik tepper skal, uten å bukle i kanten.
Man lærer så lenge man lever, og da jeg skulle sjekke at jeg hadde korrekt tekst til sangen innledningsvis i dette innlegget, googlet jeg og lærte følgende: "Historien om de tre små fisk" ble skrevet i 1939 av to amerikanske student-jenter. De solgte rettighetene til sangen videre for 200 dollar. Det angret de nok på etterpå, for sangen ble en superslager i USA, med topplasseringer på salgslistene. Her i Norge er sangen fortsatt populær i barnehager og på skoler - og i reklamebransjen (du husker sikkert reklamen for makrell i tomat). Så lærte man noe nytt i dag også :-)
↧
↧
At du orker…
- At du orker! er en reaksjon jeg ofte får når jeg hekler tepper. Men det er ikke noe ork. I sommer, for eksempel, har vi flydd til Kroatia og Finland, vi har ventet på Gardermoen på avlyst fly, vi har kjørt til Sandefjord, Trondheim, Stiklestad, Hvasser og Nes på Hedmarken, og vi har kjørt båt på fjorden. Det har blitt mange timer i fly, bil og båt. Da passer det jo utmerket med et bittelite håndarbeid, et garnnøste og en heklenål, som kan puttes i lomma og tas med overalt. Det krever ingen oppskrift eller diagrammer, og kan avbrytes når som helst uten problem - ingen omgang eller rapport som må gjøres ferdig. Det er ingen masker som sklir av pinnen, og ikke noe mønster å huske eller følge med på. Om kvelden, når hjernen er skrudd av, passer det fint å fiske frem lappene og feste noen tråder.
På flyplassen i Split, Kroatia, var det stappfullt av folk, og kun ledige ståplasser.
Ikke visste vi helt når flyet gikk heller. Og Annepålandet heklet lapper.
Jeg rakk ganske mange på den flyplassen.
I ungdommens vår fikk Gemalen og jeg et heklet teppe av bestemorruter av Gemalens farmor. Hun hadde bare heklet trådene inn, ikke festet dem, og innen kort tid gikk teppet i oppløsning av seg selv. Det var en traumatisk opplevelse for en hekledame, og siden har jeg festet alle mine tråder, grundig. Hver eneste en.
432 lapper senere, 864 tråder festet.
Men jeg syns ikke det var et ork, mer et hendig tidsfordriv i sommersola.
Og nå har jeg allerede startet på et nytt teppe. Men det er en helt annen historie.
I dag har Gemalen og jeg vært gift i 26 år. Godt gjort at vi har holdt ut med hverandre i alle disse årene! I morgen blir en travel dag - Dattera flytter til Chicago, bikkja her bursdag og kanskje rekker vi å feire oss selv bittelite grann også. Ha en fin dag!
↧
I dag blir hun fire…
I dag blir hun fire år, det vesle trollet vårt. Tiden går så fort. Hun er ingen valp lenger, men en bestemt, voksen dame. Men BADE - det blir man aldri for gammel til! I dag blir det bursdagsfeiring og en ekstra brødskive med leverpostei - hipp hipp hurra!
↧
Ut og inn og ut, Sesong 7…
På en lampekuppel på en koievegg på Porkala udd ved Finska viken, der vi ferierte noen dager i sommer, hadde en svale slått seg ned med familien sin, sånn:
![]()
De griste fælt, svalene, og både lampa og trappa under fikk nok en grundig vask så snart de små forlot redet. Naturen er ikke alltid så vakker, men ser man bort fra all skiten, var det ganske bedårene.
![]()
Mens vi var der, var det full fres. Ungene dormet litt om formiddagen, men om ettermiddagen hang de over redekanten og skrek etter mat, og svalemor jobbet som en helt for å mette skrikerungene, sånn:
![]()
Bildekvaliteten er litt så som så, tatt i halvskumringen med håndholdt lite kompaktkamera med zoom, men du ser hva som foregår. Dette er i bunn og grunn hva livet dreier seg om her på kloden: Klekke ut nye unger, fostre dem opp og geleide dem trygt ut av redet når jobben er gjort.
For en mamma er det ganske trist når ungene forlater redet. Samtidig er det jo nettopp sånn det skal være - stable dem på beina, lære dem å fly, og sende dem ut i verden.
Det har vi god trening i her i huset. Her har vi to eventyrlystne fuglunger som flyr ut og inn og ut igjen, slik jeg skrev om her. Siden den gang har Ut-og-inn-og-ut-igjen fortsatt i beste velgående. Dattera kom helskinnet hjem fra Argentina den gangen i 2012, og flyttet videre til Trondheim. Sønnen flyttet til Wales et semester, og kom hjem igjen.
Og nå - nå går vi inn i Sesong 7 av føljetongen. Det er syv år siden Dattera flyttet ut for første gang. I går dro hun til Chicago på ett års utveksling gjennom NTNU. Og i september flytter Sønnen til Firenze for å studere kunst der. Det blir et spennende år.
Høsten er en fin tid - om enn litt trist for en mamma. Men sannelig er de heldige, de unge i dag - de får sett seg om i verden! Det er selvfølgelig flott.
Men det blir litt stille...
Ha en fin dag!
De griste fælt, svalene, og både lampa og trappa under fikk nok en grundig vask så snart de små forlot redet. Naturen er ikke alltid så vakker, men ser man bort fra all skiten, var det ganske bedårene.
Mens vi var der, var det full fres. Ungene dormet litt om formiddagen, men om ettermiddagen hang de over redekanten og skrek etter mat, og svalemor jobbet som en helt for å mette skrikerungene, sånn:
Bildekvaliteten er litt så som så, tatt i halvskumringen med håndholdt lite kompaktkamera med zoom, men du ser hva som foregår. Dette er i bunn og grunn hva livet dreier seg om her på kloden: Klekke ut nye unger, fostre dem opp og geleide dem trygt ut av redet når jobben er gjort.
For en mamma er det ganske trist når ungene forlater redet. Samtidig er det jo nettopp sånn det skal være - stable dem på beina, lære dem å fly, og sende dem ut i verden.
Det har vi god trening i her i huset. Her har vi to eventyrlystne fuglunger som flyr ut og inn og ut igjen, slik jeg skrev om her. Siden den gang har Ut-og-inn-og-ut-igjen fortsatt i beste velgående. Dattera kom helskinnet hjem fra Argentina den gangen i 2012, og flyttet videre til Trondheim. Sønnen flyttet til Wales et semester, og kom hjem igjen.
Og nå - nå går vi inn i Sesong 7 av føljetongen. Det er syv år siden Dattera flyttet ut for første gang. I går dro hun til Chicago på ett års utveksling gjennom NTNU. Og i september flytter Sønnen til Firenze for å studere kunst der. Det blir et spennende år.
Høsten er en fin tid - om enn litt trist for en mamma. Men sannelig er de heldige, de unge i dag - de får sett seg om i verden! Det er selvfølgelig flott.
Men det blir litt stille...
Ha en fin dag!
↧
↧
Plutselig…
Plutselig tilbake!
Den store tystnad her på bloggen skyldes at jeg har vært i Tyskland en tur, men nå er jeg hjemme igjen. Muligens skriver jeg mer om den turen siden - for det er ikke hver dag man reiser på tur med 32 strikkeglade damer på én gang! Denne glade solsikken traff jeg på midt i vinmarkene ved Rüdesheim am Rhein :-)
Men det jeg egentlig skulle skrive om, det var at i morgen, mandag 1. september, starter Torirots vottemysterium - og det, mine damer, det kan man rett og slett ikke gå glipp av! Følg linken, der står alt grundig forklart.
Det foregår på Ravelry-gruppa "I Make Mittens", og der er aktiviteten allerede godt i gang, ser jeg. Det er også en gruppe på Facebook, der alt foregår på norsk.
Jeg har vært med på moroa før - første gangen var det disse vottene, andre gangen disse. Det er mye tullevotter på Ravelry, og mange dårlige mønstre, men Torirot har skjønt dette med votter, de er alltid fine, morsomme å strikke og har god passform. Og mønsteret kommer på norsk også, for de som liker det. Så da er det bare å hive seg med, da. Mine votter skal bli sorte og orange i år (rester etter denne genseren).
Ha en finfin dag!
↧
Mysterium, clue #1…
Ja, sånn ble mysterievotten min etter første avmystifisering:
![]()
Vottene strikker jeg i Kauni, koksgrått og flerfarget (gul/orange/rød), på pinner 2,5. Mer om Vottemysteriet her.
Ha en fin dag!
Vottene strikker jeg i Kauni, koksgrått og flerfarget (gul/orange/rød), på pinner 2,5. Mer om Vottemysteriet her.
Ha en fin dag!
↧
I dag skal det handle om fadderbarn…
I dag skal jeg skrive om fadderbarn.
![]()
Da ungene var små, sånn 4 og 6 år omtrent, var tiden inne til å lære dem om solidaritet. Det er rene, skjære flaksen at vi er født her oppe i vår rike, lille krok av verden - mette, varme og nesten aldri syke. Da er det bare naturlig at vi deler litt. Et fadderbarn virket som en god idé. Vi fikk velge land, og siden vi nettopp hadde lest "Veien til Agra", ble det India. Fadderbarnet "vårt" ble en liten gutt, G. Moren hans var enslig mor fra laveste kaste, og hadde ingen mulighet til å ta seg av gutten sin selv. Med alle stygge historier vi har hørt om kvinnesyn i India i det siste, er det lett å skjønne at hun må ha hatt det vanskelig.
Men G. fikk det bra. I stedet for å vokse opp i usikkerhet og fattigdom, fikk han vokse opp med mor og søskenflokk i en stor SOS barneby i Bangalore, en av de største byene i India. I barnebyen ble det lagt stor vekt på akademisk og fysisk fostring, og hver sommer og til jul fikk vi brev og hilsener og rapport om aktivitet, fremganger, sommerskoler og sosiale arrangementer. I et samfunn med stor sosial nød er utdanning ofte veien ut av fattigdommen. Vi fikk bilder og fulgte med hvordan det gikk med G. fra år til år mens han vokste opp, parallelt med ungene her i huset.
Og plutselig, her om dagen, ringte de fra SOS barnebyer og fortalte at nå var G. 19 år og ferdig på skolen. Han hadde gjort det meget bra og mottatt stipendier for videre studier i Europa. Dermed trenger han ikke faddere mer - han kan stå på egne ben. Det var nesten litt trist, men veldig godt å høre. Det hadde vært spennende og fint å følge ham videre på veien, men SOS barnebyer har taushetsplikt og kan ikke fortelle oss hvor han skal flytte og hva han skal studere. Men jeg er sikker på at det går bra.
Og nå har vi fått et nytt fadderbarn - en 14 år gammel jente fra Paraguay i Sør-Amerika. Nå venter vi spent på å få vite litt mer om henne og følge henne på livets vei.
Bildet er lånt fra SOS Barnebyer. Du kan lese mer her.
Da ungene var små, sånn 4 og 6 år omtrent, var tiden inne til å lære dem om solidaritet. Det er rene, skjære flaksen at vi er født her oppe i vår rike, lille krok av verden - mette, varme og nesten aldri syke. Da er det bare naturlig at vi deler litt. Et fadderbarn virket som en god idé. Vi fikk velge land, og siden vi nettopp hadde lest "Veien til Agra", ble det India. Fadderbarnet "vårt" ble en liten gutt, G. Moren hans var enslig mor fra laveste kaste, og hadde ingen mulighet til å ta seg av gutten sin selv. Med alle stygge historier vi har hørt om kvinnesyn i India i det siste, er det lett å skjønne at hun må ha hatt det vanskelig.
Men G. fikk det bra. I stedet for å vokse opp i usikkerhet og fattigdom, fikk han vokse opp med mor og søskenflokk i en stor SOS barneby i Bangalore, en av de største byene i India. I barnebyen ble det lagt stor vekt på akademisk og fysisk fostring, og hver sommer og til jul fikk vi brev og hilsener og rapport om aktivitet, fremganger, sommerskoler og sosiale arrangementer. I et samfunn med stor sosial nød er utdanning ofte veien ut av fattigdommen. Vi fikk bilder og fulgte med hvordan det gikk med G. fra år til år mens han vokste opp, parallelt med ungene her i huset.
Og plutselig, her om dagen, ringte de fra SOS barnebyer og fortalte at nå var G. 19 år og ferdig på skolen. Han hadde gjort det meget bra og mottatt stipendier for videre studier i Europa. Dermed trenger han ikke faddere mer - han kan stå på egne ben. Det var nesten litt trist, men veldig godt å høre. Det hadde vært spennende og fint å følge ham videre på veien, men SOS barnebyer har taushetsplikt og kan ikke fortelle oss hvor han skal flytte og hva han skal studere. Men jeg er sikker på at det går bra.
Og nå har vi fått et nytt fadderbarn - en 14 år gammel jente fra Paraguay i Sør-Amerika. Nå venter vi spent på å få vite litt mer om henne og følge henne på livets vei.
Bildet er lånt fra SOS Barnebyer. Du kan lese mer her.
↧
Vil du se min sorte Siri…?
Det er så oppløftende når det dukker opp unge talenter, fulle av kreativitet og overraskelser. Jeg blir i godt humør av sånt, jeg! Svenske Linnéa Öhman - alias Viffla - er en av dem. Det er ikke så mye hun har publisert enda, men det hun har lagd, er til gjengjeld veldig fint. Jakka - eller koftan, som svenskene sier - Siri, for eksempel. Allerede første gang jeg så den, skjønte jeg jo at jeg måtte strikke denne.(Siden kom den forresten i en ny og enda finere utgave, og da var det ingen vei utenom).
Og slik ble det. Det tok riktignok litt tid, som det alltid gjør med Annepålandet. Men her i vår en gang dukket det opp en KAL på Facebook som jeg ikke kunne motstå, og dermed ble det Siri på meg i - tilmegåvære - rekordfart. Jakka har vært ferdig lenge, og har ligget på Ravelry en god stund.
Egentlig hadde jeg tenkt å strikke jakka i samme farge som originalen, for eksempel i naturgrå Norsk Pelsull fra Hifa - det er så nydelig sølvgrått, det garnet, blankt og fint.
Men etter å ha sett Vempysslars grafittsorte variant - med helt perfekte knapper! - ble det sort på meg også. Eller nærmere bestemt min yndlingsfarge - koksgrå. I et av mine yndlingsgarn gjennom alle tider - Peer Gynt fra Sandnes. Garnet er tykt og stødig og akkurat passe ullete, og fargen er uimotståelig vakker. Og - det er ikke måte på skryt her i dag - det er godt å strikke med, det holder fasongen, det er mykt og kløfritt (men all ull er jo kløfri på meg, så her kan jeg ikke garantere noe). Og det varer i hundre år - uten å nuppe. Når det i tillegg er billig, ja da er det jo ikke rart det har blitt en yndlings! (Og nå burde Sandnesgarn kjenne sin besøkelsestid og sponse meg med gratis Peer Gynt resten av livet, spør du meg). Det gikk med 11 nøster - ca 550 gram.
Jeg strikket faktisk en prøvelapp her, såvidt jeg husker. Etter fadesen med koftan Clara, som jeg måtte rekke opp fordi den ble for trang, har jeg blitt litt flinkere til å strikke prøvelapp til store plagg. Hele stasen er strikket på pinner 3,5, vrangborder og alt. Og jeg mener å huske at jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke, bortsett fra vrangbordene, som jeg strikket litt bredere - fordi jeg syns det er fint. Jakka er strikket ovenfra og ned, og skulle jeg strikket den en gang til - og det skal vi slett ikke se bort fra at jeg gjør, om døgnet får 28 timer - så ville jeg strikket litt lenger før jeg delte av til ermer. Som så mange andre jakker nutildags er den litt snuppe-trang - mens jeg liker litt armslag. Bortsett fra det er jeg fornøyd.
Jeg er sååå fornøyd - med mønsteret, garnet, fargen, knappene og alt! Den kunne kanskje vært litt romsligere (evt. kunne jeg med fordel vært litt tynnere...), men det er pirk. Smale jakker er fint under ytterjakka. Nå kan høsten bare komme!
Ha en fin dag!
↧
↧
Selfiens forbannelser – pluss litt nyttig lærdom…
Jeg tror jeg snart må gjøre alvor av å lage en utstilling med mine beste/verste fotofadeser. Det ene bildet verre enn det andre, det er utrolig at det går an.
Da jeg skulle ta bilder av Siri-jakka (i forrige innlegg), ble det ikke bedre. Har man ingen fotograf for hånden, må man ta skjeen i egne hender - eller rettere sagt kameraet... En av selfiens forbannelser - den lange armen i hjørnet...
Det var en varm og fin sommerdag, og jeg holdt på å krepere med den varme jakka på.
Men nå vet dere i hvert fall hvordan takvinduene mine ser ut! Enda godt.
Når alt annet går galt, kan man jo alltids ty til selfie-stanga. Selfie-stanga kan til og med fås trådløs, og i mange fjonge farger som lyser opp tilværelsen. Første gang jeg så en sånn stang, var da vi var på ferie på Korsika for et par-tre år siden. Et par sto oppe i fjellskrenten ved Bonifacio og tok bilder av seg selv - med kameraet på en stang. Der og da så det helt genialt ut, men jeg har skjønt i ettertid at det - som alt annet her i livet - krever øvelse. Poenget er liksom at stanga ikke skal synes og at man skal se helt uanfektet ut...
Det ble mange hodeløse og skakke bilder av meg og Siri-jakka, så i stedet setter jeg inn et bilde av Tinka som rister av seg vannet etter et bølgende bad i sjøen i sommer. Jeg så på Schrödingers katt her en gang hvordan det foregikk: Det hele starter med en kraftig sving med hodet. Så følger hele kroppen etter så vannet spruter i alle retninger. Dette er en meget effektiv og elegant tørkemekanisme, og på under et sekund er over halvparten av vannet i pelsen borte. Hvorfor? Vann øker vekten på pelsen og gjør det vanskeligere å løpe - det kan forklare hvorfor evolusjonen utviklet hurtigtørking. I følge forskerne er dette mer effektivt enn en vaskemaskin som sentrifugerer. Og ved hjelp av mikrokameraer har forskerne nå kunnet måle svingningene og brukt dette til å utvikle optimale vaskemaskiner og tørketromler.
Så da lærte man noe nytt igjen. Det er håp. Ha en god dag!
↧
Sett utenfra…
Det er alltid spennende å se hva andre har å si om vårt lille land.
![]()
I sommer har jeg tittet innom hos Astri, som er norsk, bosatt i Utah, USA - og humret over ferien hennes i fedrelandet. Du må scrolle deg tilbake til 24. juli og bakover for å få med deg hennes "Guess Norway"-bildeserie. Hun syntes blant annet at maten var så dyr i Norge - og det er den jo sammenlignet med andre land, så det ble mye 10-kroners hot-dogs på Statoil. (Nå har jeg forresten oppdaget at på Ikea får du pølser til 5 kroner, for den som er interessert i å fylle magen for en billig penge, men det er kanskje et litt stusselig sted å tilbringe sommerferien...). Det var både artig - og litt lærerikt - å følge med på.
Jeg snublet over Astris blgg - Apple Blossom Dreams - på grunn av heklingen. Det snurrige med Astri er at hun nettopp har heklet et roseteppe, ikke så helt ulikt det jeg har startet på - helt uten å vite om hennes teppe. Men mitt er nok ikke ferdig på leeenge enda...
Paper Tiger har gått på sommerskole i Oslo og fått med seg massevis av kulturhistorie. Her er det bare å rulle bakover til august, eller klikk på tag-en "travel", så får du opp innleggene om Norge.
![]()
Men min desiderte favoritt er Margaret, kanadisk lege og (livs-)kunstner, som har vært på roadtrip og bodd i telt på Island og i Norge i sommer. Her er det masse flotte bilder. Får nesten lyst til å ta en roadtrip i dette landet selv, jeg. Det høres kanskje ut som om Margie er en ung jente, men det er hun ikke - hun er en godt voksen bestemor. Bloggen hennes - Resurrection Fern - er blant de fineste på blogglista mi.
![]()
Jeg fant ikke noen "turistbilder" i farten - så i stedet ble det noen naturbilder fra min nærmeste, norske skog som illustrasjonsfotos i dag. Ha en riktig fin helg!
I sommer har jeg tittet innom hos Astri, som er norsk, bosatt i Utah, USA - og humret over ferien hennes i fedrelandet. Du må scrolle deg tilbake til 24. juli og bakover for å få med deg hennes "Guess Norway"-bildeserie. Hun syntes blant annet at maten var så dyr i Norge - og det er den jo sammenlignet med andre land, så det ble mye 10-kroners hot-dogs på Statoil. (Nå har jeg forresten oppdaget at på Ikea får du pølser til 5 kroner, for den som er interessert i å fylle magen for en billig penge, men det er kanskje et litt stusselig sted å tilbringe sommerferien...). Det var både artig - og litt lærerikt - å følge med på.
Jeg snublet over Astris blgg - Apple Blossom Dreams - på grunn av heklingen. Det snurrige med Astri er at hun nettopp har heklet et roseteppe, ikke så helt ulikt det jeg har startet på - helt uten å vite om hennes teppe. Men mitt er nok ikke ferdig på leeenge enda...
Paper Tiger har gått på sommerskole i Oslo og fått med seg massevis av kulturhistorie. Her er det bare å rulle bakover til august, eller klikk på tag-en "travel", så får du opp innleggene om Norge.
Men min desiderte favoritt er Margaret, kanadisk lege og (livs-)kunstner, som har vært på roadtrip og bodd i telt på Island og i Norge i sommer. Her er det masse flotte bilder. Får nesten lyst til å ta en roadtrip i dette landet selv, jeg. Det høres kanskje ut som om Margie er en ung jente, men det er hun ikke - hun er en godt voksen bestemor. Bloggen hennes - Resurrection Fern - er blant de fineste på blogglista mi.
Jeg fant ikke noen "turistbilder" i farten - så i stedet ble det noen naturbilder fra min nærmeste, norske skog som illustrasjonsfotos i dag. Ha en riktig fin helg!
↧
Den som aldri…
Den som aldrig
lever nu,
lever aldrig.
Hvad gør du?
(Piet Hein)
Her om dagen så jeg en mann som satt på trappa og koste seg i høstsola sammen med hunden sin. Det så så trivelig ut, og jeg tenkte at hva skal vi vel med all verdens materielle goder, om vi ikke har roen til å sitte på en trapp og kjenne sola varme?
Senere samme dag møtte jeg en mann som hadde hentet sønnen sin på skolen. De ruslet opp bakken mens de småpratet, kikket på sola og løste verdensproblemer, mannen med skolesekken på ryggen, guttungen så trygg og fornøyd. Det så så koselig ut, og jeg tenkte at hva skal vi vel med barn, om vi ikke kan gå tidlig fra jobb en gang i blant og rusle langsomt sammen hjem fra skolen, mens høstsola varmer?
Jeg tok ikke noe bilde av dem - for man skal ikke forstyrre privatlivets fred. Istedet ble det arkivbilder i dag - av Dattera som satt på trappa og koste seg i vårsola med hunden sin, i påsken i fjor.
Det andre bildet er et trykk vi har på veggen her hjemme. Det er så fint, syns jeg, og jeg kjøpte det fordi det ser så koselig ut med mannen som sitter der og ser på solnedgangen sammen med hunden sin. Det er så fine farger - og kanskje jeg strikker en genser i de fargene en vakker dag? (Jeg kan desverre ikke huske i farten hva han heter, han som har lagd det, og jeg greier ikke å tyde kråketærne nede i hjørnet).
Det var bare det jeg ville si i dag. Ta vare på øyeblikkene mens de er der - og ha en god søndag!
↧
Det er soppår i år…
...og jeg har aldri sett på mye fluesopp i hele mitt liv - til sammen. Giftig eller ei, de er jo litt søte da.
Noen kunne bare ikke dy seg. Har noen gått berserkergang her - i min skog??
Syns fluesoppen er fin, jeg - det er min yndlingssopp. Men det er én ting jeg har lurt på:
Hvorfor vokser det ofte en stor flat sopp og en liten rund en sammen?
Er det herr og fru?
Er det herr og fru?
Jeg har prøvd å finne ut noe om dette, men til ingen nytte. Det er et mysterium.
Og hvorfor har noen masse prikker, mens andre bare har noen få?
Jeg er ikke noe glad i sopp, derfor har jeg aldri brydd meg om å lære noe mer om dem. Moren min var en fenomenal soppekspert i sine glansdager, men entusiasmen smittet aldri over på meg.
Derfor lar jeg dem stå der de står - det er nok det beste.
Men de er fine å se på!
Det er så utrolig mange forskjellige - noen store, og noen små.
Noen er ensomme...
... mens andre vokser i flokk.
Ikke alle er like pene, men de har sin sjarm.
Noen er i sølv metallic, faktisk. Det ser litt giftig ut.
Og noen er bitte bitte små.
Og sånn kunne jeg holde på i det uendelige, men jeg gir meg her.
Jeg traff en mann med kurven stappfull av steinsopp - med topp.
Jeg traff en dame som lå rett ut i lyngen. Jeg trodde først hun hadde fått et illebefinnende -
men det var fåresoppen, hun kunne ikke gå fra all fåresoppen.
Jeg traff en luring med et lurt smil og gule kantareller - dem hadde han funnet på hemmelig adresse.
For det er soppår i år, serru.
Annepålandet kan bare én sopp, og det er rød fluesopp. Så jeg lar dem stå, for sikkerhets skyld.
Det er nok det lureste. Ha en riktig fin dag!
↧
↧
Wanted…
Er det noen som har denne boka og som kunne tenke seg å selge den til meg???
Den er gitt ut av Norges Husflidslag og Landbruksforlaget i 1987 og finnes ikke mer. Jeg fant den på biblioteket - jeg har lånt den sikkert hundre ganger - men skulle så inderlig gjerne hatt min egen. Det ville gjort meg til et lykkeligere menneske, det er jeg sikker på ;-)
Noen som kan hjelpe meg med denne??
Ha en riktig fin dag!
↧
I disse koftetider…
For noen år siden skrev jeg om den fine kofta som jeg arvet etter bestemor. Jeg lurte på hva den het og hvor den kom fra. Saken ble oppklart etter hvert - jeg fikk til og med tilsendt oppskriften fra en hjelpsom bloggleser.
Kofta heter Stølsvatn, og er strikket i Heimly-garn fra Svanedal, som senere ble slått sammen med Sandnes Garn. Sjekk denne linken hvis du er interessert i å lese mer om arvekofta mi.
Kofter er i vinden som aldri før. Hvis du er interessert, bør du absolutt melde deg inn i Koftegruppa på Facebook. Der er det over 22 000 kofteglade medlemmer og en flott samling oppskrifter, blant annet til denne jakka.
Nå skal kofta mi på luftetur - til Strikkedager på Sjølingstad. Det gleder vi oss til - jeg har alltid lyst på en tur dit. Programmet er rikholdig - blant annet med en kofteutstilling. Bilder og rapport kommer etter hvert - men nå må jeg pakke og dra :-)
Ha en riktig fin helg!
↧
Og alle var enige om at det var en fin tur…
Høsten har kommet - ingen tvil om det. Sånn så alpeklematisen min ut i forrige uke. Den synger på siste verset, men vet det ikke selv - den er fortsatt vakker i livets høst.
Men over til noe ganske annet:
Sist helg var jeg på Strikkedager på Sjølingstad Uldvarefabrik i Mandal. Sønnen spiller amerikansk fotball. Der er det sånn at etter hver kamp kåres banens "Most Valuable Player". Det er en ærefull tittel selvfølgelig. Etter årets hektiske strikketreffsesong må dette rett og slett kåres til årets "Most Valuable Strikketreff".
Bildet over har florert på Facebook og diverse blogger, men jeg vet dessverre ikke hvem som er fotografen. Dette er et lite utvalg av de 88 som deltok på treffet - alle i kofter eller gensere, en flott og fargerik bukett!
Mange har blogget om treffet, og godordene hagler - det var stor strikkestas, vellykket, fantastisk, interessant, deilig, kos, herlig, en skikkelig opptur, utrolig mye inspirasjon, noen ble helt euforiske, mens andre ble lykkelige. Jeg er enig i alt. Lokal-TV var der, og noen ble kjendiser i lokalavisen (men det kan bare leses av betal-abonnenter). Det var Merete (Monstermønster) som reiste 132 mil. Her har vi også Wenche (Knitnetty) som sitter og strikker, og Ann (Pinneguri) i bakgrunnen.
Du kan lese mer om treffet hos Tori(Torirot Design), Ann, (Pinneguri), Wenche (Knitnetty), Merete (Monstermønster), Liv (Livs hobbyblogg), Gitte (Gnist), Pia (Frk. Snupp), Frk Badegakk (A Wee Bit Knitty Podcast) og hos Sjølingstad selv.
Jeg har alltid hatt lyst på en tur til Sjølingstad, og når det var strikketreff der, var det såklart bare å hive seg på. Sjølingstad Uldvarefabrik ble grunnlagt i 1894. Fabrikken var viden kjent for sine gode varer, som slitesterke bekledningsstoffer, tepper og garn. Ordinær drift fortsatte frem til 1984. I dag er fabrikken ivaretatt som et teknisk kulturminne over tekstilindustrien i Norge og fungerer som levende museumsfabrikk. De produserer fremdeles bunadstoffer, garn og pledd på de gamle maskinene. Du kan lese mer om Sjølingstad her - det er en fascinerende historie.
Noe av det morsomme med strikketreff er at alle går rundt og tar på og kommenterer og diskuterer hverandres klær - selv om man aldri har sett hverandre før. Ganske unorsk, men veldig morsomt. Her traff vi kjente og ukjente strikkere, og de fleste var iført egenproduserte gevanter.
Dette var et innholdsrikt strikketreff - med kofteutstilling, vottekonkurranse, presentasjon av designere og nyheter på strikkefronten, butikker og utstillere med salg av garn, småskalaspinnerier, omvisning i fabrikken, workshops, strikking, spinning - har jeg glemt noe i farten?? Utrolig morsomt, utrolig inspirerende, utrolig hyggelig. Og litt slitsomt for en lat en - jeg husker ikke alt i farten. Her er noen bilder for å friske på hukommelsen.
Judith ønsker velkommen. Judith er formidlingsleder på Sjølingstad - og står dessuten bak en av de første bloggene jeg oppdaget på nettet. De ansatte på fabrikken gjorde en formidabel jobb med planlegging og gjennomføring av strikketreffet. Meget imponerende! Judiths er iført Loppa - som var den desidert mest populære kofta på dette strikketreffet.
Kofter var et sentralt tema på Strikkedagene. Sjølingstad viste sine egne gamle kofter, her var nye kofter fra Kristin Holtes nye bok, og deltakernes egne kofter - både nye og arvede skatter. Denne fine kofta var godt brukt av en arbeidskar på Sjølingstad. Hva heter den, tro?
Det var så mye fint!!!
Her har vi tre helt ferske kofter fra tre flinke norske designere - samtlige kan kjøpes på Ravelry: Knitnettys Dala-Selbukofte, Torirots Singe-linge-lang og Pinneguris Loppa. Valgets kvaler...
Butikkene og utstillerne hadde med egne kofter. Hos Selbu Spinneri dukket det opp en gammel kjenning - Hurdalskofta. Denne oppskriften har jeg jo strikket selv - veldig artig mønster å strikke. Og oppå jakka - et par pusete vanter av Samojedhund-hår!
Fineste Seljordkufta ever! Denne var Telespinn sin, strikket i Symre, tyvlånt av meg. Rett inn på strikkelista mi med den også. Det blir en travel vinter...
Småspinneriene Telespinn og Selbu Spinneri presenterte seg - det var veldig spennende. Og så har de så fine garn! Omvisningen på Sjølingstad var også en højdare - men det tror jeg sannelig må bli et eget innlegg senere.
Vi bodde forresten på Lindesnes Havhotell. Flott sted å bo når man er i området - og sikkert fantastisk i fint sommervær. Da vi var der, blåste det kraftig, så det ble ikke så mye uteliv, men kanskje en annen gang... Her har vi Annepålandet med typisk Lindesnes-sveis.
På hotellet bodde også to trivelige strikkedamer fra Vestlandet - Haldis og Gunvor, som vi fikk sitte på med frem og tilbake til Sjølingstad. Og slik ser bilen ut når strikkedamer har vært på tur... :-)
Det var så morsomt å treffe folk som tidligere bare var et navn bak en blogg. Noen kjente jeg igjen på strikkejakka, men dessverre var det flere jeg ikke skjønte hvem var før etterpå - for eksempel Frøknene Snupp og Badegakk. Jeg har jo lest bloggene deres i årevis, og skulle gjerne ha hilst på. Neste gang - for vi krysser fingre for at det blir en neste gang - må vi ha navnelapp på, med både navn, nick og bloggnavn kanskje?
Jeg sitter igjen med noen poser med garn og er en smule overinspirert. Nå strikker jeg prøvelapper på harde livet.
Og ALLE var enige om at det var en fin tur!
↧
Mer Sjølingstad…
Det er høst i hagen, men kaprifolen blomstret så det sprutet helt til i forrige uke. Så inderlig gult og blått var det på en helt vanlig onsdag - helt uten redigering. Norge om høsten altså - det er en fargefest!
På baksiden av huset har samme sort - vill kaprifol her også - byttet ut gult med rødt. Her er noe for enhver smak.
Men over til noe helt annet:
I forrige innlegg skrev jeg om besøket på Sjølingstad Uldvarefabrik. Historien kan du lese om her.
Fiin, gammel fabrikk. Da fabrikken ble etablert i 1894, vokste det opp et lite tettsted med arbeiderboliger, skole, butikk og poståpneri i området rundt. I dag er det 11 ansatte på fabrikken.
Stemplingsklokka. Den som har jobbet i industrien, kjenner den sikkert igjen.
Sylvi, som jobber som avdelingsleder på Sjølingstad, tok oss med på en spennende rundtur i fabrikken. Det produseres fortsatt garn, pledd og stoffer på de gamle maskinene. De nyeste maskinene var fra 1969, resten var av eldre dato. (Det er mye som skjer med ulla underveis, og blander jeg litt eller skriver noe feil her, er det bare å rette opp i kommentarfeltet).
Kardemaskinen.
Spinning. Her gikk det unna.
Så ble det lagd hesper av garnet.
Farging pågår.
Så mange fine farger!
Jeg kan dessverre ikke huske nøyaktig hva som foregikk på denne maskinen - var det her garnet ble spolt opp, tro? Eller tvunnet? Uansett - her var det mange tråder å holde styr på!
På Sjølingstad veves de nydeligste pledd. Jeg skulle så gjerne ha kjøpt ett, men akkurat da vi var der, hadde de ingen som passet med fargene hjemme hos meg. Så det får bli en annen gang.
En av vevstolene. Mønsteret veves etter hullkortene oppe til venstre.
Hullkort. Her er mønsteret i pleddet "programmert" inn. Imponerende og fascinerende!
Det var veldig interessant med en omvisning, og kommer du til Mandal - og har muligheten - og er en garn-nerd, burde du absolutt prøve å få med deg en runde i den gamle farbrikken. Det var spennende!
Og etterpå kjøpte vi garn, såklart. Her er hylla med Sjølingstad 2- og 3-tråders. Veldig godt å strikke med - kan anbefales!
Ha en riktig fin søndag!
Det spinnes i våre naboland også. Har du lyst til å se en fin, liten videosnutt fra svenske Wåhlstedts, kan du klikke deg inn her og gå litt nedover i innlegget.
↧
↧
Vant mønster, strikket lue…
Jeg hadde flaks og vant en lueoppskrift inne på Facebook. Av den ble det en - lue! Kjapt og greit mønster - selv om jeg greide å rote litt med diagrammene. Men pytt pytt. Hadde jeg lest oppskriften før jeg begynte å strikke (skal være lurt, har jeg hørt), hadde det blitt riktig, for oppskriften er enkel og lett å memorere.
Oppskrift: Pytagoras av Torirot Design
Garn: Rester av Rauma Mitu - ca 95 gram. 50% ull, 50% alpakka - mykt og godt!
Pinner: 4,5 og 3 (til rullekanten nederst)
NB: Fotomodellen har ganske lite hode, så selv om lua ser litt vel romslig ut her, er den ikke mer enn akkurat passe i virkeligheten. Kunne kanskje ha brukt et ørlite tykkere garn.
Jeg syns mønsteret er fint, og litt maskulint - så dette er en fin mannejulegaveidé! Og dett var dett.
Ha en riktig god dag!
↧
Tanketom strikking / fint mønster…
Noen ganger trenger man et strikketøy som ikke krever noen ting av konsentrasjon og hjernevirksomhet - såkalt "mindless knitting" - eller tanketom strikking. På Ravelry fant jeg denne lua, gratis til og med, og syns den var fin. Finfint egnet til bilkjøring og strikketreff på Sjølingstad, for eksempel. Godt at man kan strikke noe som både er enkelt, nyttig og fint på en gang!
Jeg kjenner jo flere snille strikkedamer som donerer restegarn til meg i ny og ne. Denne gangen var det en slant Sandnes Mini Duett fra Liv F som fikk bli med på moroa. Det er et mykt og deilig og ganske tynt garn med 55 prosent bomull og 45 prosent merinoull.
En dame jeg kjenner samler inn luer til kreftavdelingen på Ahus. De tar imot luer i alle slags varianter, men gjerne tynne, siden mange også bruker luene inne, fortalte hun sist jeg snakket med henne. Så derfor tenkte jeg at myk og behagelig Mini Duett kunne passe godt til en Ahus-lue.
Det er en artig utfordring å se hva man kan få ut av restegarnet. Noen ganger må man trikse og mikse litt for å få det til å gå opp, men jeg syns det ble bra, jeg. Fin oppskrift, som jeg gjerne bruker igjen.
Oppskrift: Raituli av Marja Suomela
Garn: Sandnes Mini Duett i tre farger. Det gikk med 45 gram
Pinner: 2,5 og 3
↧
Snart er det vinter…
14. oktober snur vi primstaven fra sommer til vinter - det er markert med en vott. Og det er i morgen.
På vottedagen kommer en ny vottebok, "Eventyrlige votter". Det er en e-bok, utgitt av en gjeng glade vottedesignere og -strikkere, som kaller seg Vottelauget. Her er vottelaugets blogg - følg med der, så finner du linker til hvor boka kan kjøpes, mer om vottene etc. Det blir spennende!
Ha en riktig fin dag!
↧
.jpg)
.jpg)